Imágenes de páginas
PDF
EPUB

Serr D. N. I 152,. meiner eg likevel er eit prov for at det ikkje altid hev vore so. Serr er den formi som præsens av sá hadde i Aust-Telemarki i fyrstningi av det 14de hundradaaret naar ordet vart bruka prægnant.

Slerr ("slær høy") no i Lundeherad, og slårr i Skien, saman med den ting at brevet ikkje elles skriv tvo 'ar der det skal vera ein, gjer det full-trygt at den lange 'en i serr er egte.

Og at det er den sterke tone-vegti som fylgde med prægnansen, som er skuld i den lange r'en i serr og slerr, det skynar ein jamvel av det, at ingen av dei andre einstavingsord som endar paar i dialekten, hev fenge lengt han paa denne vis. Er der noko brigde i saa maate ifraa gamalnorsk til nynorsk, so er det heller det at ein lang r hev vorte stytt, t. d. i (tak-, fang)-skjær < gln. skiarr.

Det er og grunn til aa tru at vokalen hev vore "høg" (eller "trong") e, ikkje a som me laut venta etter etymologien.

og é.

For brevet skil elles vel millom é (-ljodbridge av á)

é vert skriven a; døme: sammæle (n.) lina 3, 10; være (ipf. konj.) 7, 9; tuær (fem. av tveir) 8 (2 ggr), 15.

é vert skriven e; døme: se (pr. konj.) 1, 24; ƒe (n.) 7; ser (dat. av refl.-pron.) 12.

Eit anna ord som hev e framfor rr i Nedre Telemarki, er skjerr f. "skjor" (fuglenamnet uttala med ein "høg" e som minner um ). Skjerr maa koma av ei gln. form *skérr, som hev utvikla seg or eit eldre *skderr. I "Nordiska Bidrag" s. 40, 41 1) avleider Otto v. Friesen ordet av roti i verbet gln. skæva, "bevæge sig hit og dit", og denne etymologi trur eg ikkje skal ha so lite for seg, naar alt kjem til alt. Grundformi "urnord. *skāuirir f., eg. "flaxare, flygare",

1) Kungl. Humanistiska Vetenskapssamfundets i Uppsala Skrifter VII 2.

har gifvit ett samnord. nom. *skauiRR, gen. *skārar”. Dei tvo r'arne i skjerr forklaarar eg so: Ordet er laga av verbet gln. skæva, got. skewjan med hjelp av det germanske suffikset -isio, -izio (ljodsprang: -izi). Det er soleis ein gamall - iō-stomn, som i gamalnorsk fall saman med i-stomnarne i nominativ, og difor enda paa -R i denne kasus (ylgr, gamalt kvendkyn av græsk Aukos). Skiftet skjer, skjær—skjære i norske og danske maalføre synest ogso visa at ordet hev havt nominativ paa -R (smlkn. norsk hei(d), dansk hede). Um uppkoma av sideformerne skjor-skjær (e) skal eg ikkje segja noko her. Forutan v. Friesen hev jamvel prof. Kock uttala seg i "Arkiv" ny följd XIV s. 251, og i Sv. Ljudhist. II § 942.

24

Ein annan etymologi og ei onnor forklaaring av skiftet ió, é, é ved dette ord gjev Falk og Torp i Etym. Ordbok s. 189. Men at skjerr, Øvre Telem. og Vestlandet skjer, sv. diall. skēr, kann koma or *skærr, *skár, um ikkje just paa den maaten som v. Friesen tenkjer seg (loc. cit. s. 39), syner serr D. N. I 1522, samanhalde med slerr no fullt vel; vel hev ikkje slerr den same høge e-vokal som skjerr; men det hev heller ikkje same -vokal som elles er den vanlege framfor (r) i Nedre Telemarki; slerr kjem soleis av slér. Naar der ikkje er same høge vokal som i skjerr, er det vel fordi sambandet med inf. slaa hev vore livande heile tidi. Smlkn. gln. akr m. - ekra f. > nyn. aaker ækra.

-

Kvifor hev a vorte til é i serr, slerr og skjer(r)? velkjend ovring i (millomalders brevi fraa) Skiens-sysla liksom til deils i gl. trøndsk og vestlandsk 1) gangen fraa é til é etter n og framfor n(n), nd.

Ei

er yverDøme fraa

1) Sjaa Hægstad Gamalt Trøndermaal 1) § 93, merkn. 3, og Vestnorske Maalføre 2) I s. 10 punkt 4. D. N. VII nr. 98 lina 1, 2, 6, 11 o. m. fl. st. Smlkn. Noreen: Aisl. Gram. § 113.

3

1) Chria Vid.-selsk. Skr. 1899 II nr. 3.
2) Chria Vid.-selsk. Skr. 1907 II nr. 1.

7

=

=

nár) D. N.

vendost i. av væ

dei eldste Skiensbrev er nesta (superl. av nér I nr. 95,, o. m. a. st., vendost smst. nast, Veno D. N. I nr. 15221, kv.-namn = Væno av nom. Fæna.

Moderne former med é av etter same lov er pl. fem. netar, nettar (av natt), ner (adv. nere, kompar. nerare, nemare, superl. nest, verbum erme seg), ven adj. Um utbreidsla av desse former sjaa N. O. Dei er mykje vanlege i landet.

---

I ner og ven er der maa henda ein grunn til for yvergangen fraa é til é forutan nasalen. Gln. nær, nér svarar som me veit til gotisk nehvis (urnord. *nahwin). r er daa her eigenleg R, uppkomen or den urnordiske klangføre si endingar. I mannkyns-formi vænn hev denne n'en, som vonleg hev vore utrilla tungetipp-r, som ein kan raaka til aa høyra han millom backfischar i Kristiania (gruelig gzuelig) og i engelsk, smelt saman med n'en i roti, til nn. I Vest-Telemarki gjer dei skilnad paa uttalen av tviljoden ei ettersom han stend framfor m, n eller mr, nn ifraa gamalt. Sjaa Ross Norske Bygdemaal II 1) s. 10. Eks. bein (n.) > bæen, reim (f.) > ræem, men steine, rei'ne osb. (gln. steinn, hreinn m.), ei'me, svei'me osb. (gln. eimr, sveimr m.). Grunnen er etter Ross "kannhende den, at nn hev kravt ei meir energisk framførsle o soleis hev halde talereidskapen vaken o hindra han fraa aa lata tunga sige fraa ei til æe". Ei onnor forklaaring som Ross nemner paa, er at nn hev vore j-fengen ("palatal"), av di han kjem av nr.

Soleis trur eg og at det er r(r) (uttala R(R)) som hev ført vokalen fraa ein "breidare" til ein "trengre" artikulation (æ til é) i dei ordi serr, slerr og skjer(r).

Denne meiningi finn eg styrkt ved prof. Axel Kocks utgreiding i Arkiv for nordisk filologi, ny följd IX s. 166

1) Chria Vid.-selsk. Skr. 1906 II nr. 3.

-169 um "R-omljud av i nord. språk", der han serskilt gjeng inn paa nær, nér, nástr, néstr og fyrst kjem med den tanken at det er n'en som hev ført á til é, liksom han hev ført á til á i nom. pl. fem. (av det personl. pron. 3dje pers.) þær, smlkn. í gær (i gaar). Jmf. ogso Kock i Sv. Ljudhist. I § 346.

[ocr errors]

Nokon innverknad paa vokalen i notid kann dei vel og ha havt dei gamle fortidsformerne av sá og slá: sera (got. saisô) og slera. Den sistnemnde formi er enno haldi ved lag paa Færöyarne, berre at det er skote inn ein d etter analogi med dei linne verb (slerda). So uregelrett ho er, hev ho daa likevel havt god livekraft paa sine stader, og difor kann det ikkje vera av vegen her aa minna um desse gamle præterita.

Oslo februar 1911.

Olai Skulerud.

Handskriftstudier.

1.

Uppsala-Eddan.

I förteckningen öfver de hufvudsakligen fornsvenska handskrifter och handlingar, som den 4 sept. 1668 öfverlemnades från Riksarkivet till det nyinrättade Antikvitetskollegiet möter man också en "Edda på vthgammal Munkastijl in 4:to".

Man stannar onekligen inför denna notis. Den borde ju icke afse, synes det, någon annan handskrift än den välbekanta Uppsala-eddan. Men hur stämmer detta med hvad vi för öfrigt veta om denna handskrifts historia? Det är ju uppvisadt och bekantgjordt (se min "Katalog öfver Upsala universitets biblioteks fornisländska och fornnorska handskrifter", Upsala 1892, s. 13 ff.), att eddahandskriften förvärfvades af Magnus Gabriel de la Gardie vid hans inköp 1652 af Stephanius' efterlemnade bibliotek, och att den sedan fick åtfölja hans stora bokdonation af 1669 till Uppsala universitet.

Men hur kan den då hafva varit med i Riksarkivets officiella leverans 1668, en leverans som därtill gjordes på De la Gardies egen order. Jo, det visar sig, att den varit utlånad till de lärda vid universitetet och kommit på villovägar, men med den lyckliga turen att omsider hafva hamnat i Riksarkivets samlingar. Det fins en liten korrespondens om äfventyret, intressant i och för sig och särskildt lugnande för den, som kunde oroa sig öfver att den nämnda notisen åsyftar "en tyvärr förlorad gammal codex".

I Antikvitetskollegiet hade man tydligen, vid resonemang om material och arbete, fört handskriften på tal. Men ingen visste, hvar den fans. Själf skrifver de la Gardie den 29 juli 1668 till kollegiet om saken på följande sätt:

ARKIV FÖR NORDISK FILOLOGI XXVIII, NY FÖLJD XXIV.

« AnteriorContinuar »